Har livet mitt endret seg veldig etter SCAD? Det er et ganske vanskelig spørsmål kjenner jeg. Men jeg tror kanskje det er litt produktivt å tenke på det.
Jeg vet med meg selv at jeg har hatt litt vanskelig med tanken på at jeg har vært nødt til å endre på en del ting, og at jeg føler meg nektet en del ting også. Det har også gått med ganske mye tid og energi på å bli kjent med kroppen min på nytt. Og dette er ennå en prosess som akkurat har startet. Det er ikke noe som er gjort på 6 måneder.
Men hvordan har livet mitt endret seg i praksis?
Det har vært en del ting som har vært tyngre å prosessere enn andre. Ting jeg ikke lengre ser for meg at jeg kan drive med, eller ser at er problematisk å fortsette med. Som ekspedisjoner i havkajakk, paragliding eller andre former for litt mer ekstreme eventyr. Dette har lenge vært noe som jeg føler har definert meg som menneske. At det er en del av min identitet. Så for noen vil det kanskje se ut som et lite offer. Kanskje til og med ganske uproblematisk. Men for meg var det faktisk noe som opptok hodet mitt svært mye. Spesielt den første tiden. Jeg føler også at det er en del ting som har blitt tatt fra meg. En følelse av at jeg ikke lengre har valgene selv, de har blitt tatt fra meg. Som for eksempel spørsmål rundt å få flere barn.
Has my life changed a lot after SCAD? It's a pretty difficult question, I know. But I think it might be a bit productive to think about it. It has taken quite a bit of time and energy to get to know my body again. And this is still a process that has just started. It's not something that can be done in 6 months. But how has my life changed really?
There have been some things that have been harder to process than others. Things that I no longer see myself doing, or see as problematic to continue with. Like sea kayaking expeditions, paragliding or other forms of slightly more extreme adventures. This has long been something that I feel has defined me as a person. It is part of my identity. So for some it may seem like a small sacrifice. Maybe even quite unproblematic. But for me it was actually something that occupied my mind a lot. Especially at first. I also feel that there are a number of things that have been taken away from me. A feeling that I no longer have the choices myself, they have been taken away from me. Like, for example, questions about having more children.
Et annet område som har forandret seg er vel min forståelse og tilnærming av fysisk aktivitet. Her befinner jeg meg i et slags vakuum føler jeg. Jeg er nok i øvre sjikte av risikovillighet i forhold til fysisk aktivitet. Selv om det ikke kommer helt ut av det blå. Det er på bakgrunn av råd og veiledning fra rehabilitering og kardiologer. Men jeg registrerer jo at mange har fått veldig mye mer restriktive tilnærminger på dette fra sine behandlere.
Samtidig er det slik at jeg er jo satt svært mye tilbake. Jeg sliter fortsatt med smerter i brystet som kan være skremmende i perioder, og medisinene jeg tar setter en effektiv brems for overdrevent mye aktivitet.
Jeg vil si at det som har endret seg er min egen bevissthet rundt trening, følelsen av hvor viktig det er for meg å kunne være så aktiv som mulig, og at en del av de aktivitetene jeg har drevet med tidligere kanskje ikke er så veldig tilrådelig akkurat på dette tidspunktet i alle fall. Det kan enkelte ganger være litt vanskelig for meg å akseptere!
Another area that has changed is my understanding and approach to physical activity. I feel like I'm in a kind of vacuum here. I'm probably in the upper echelon of risk-taking in relation to physical activity. Although it doesn't come completely out of the blue. It's based on advice and guidance from rehabilitation and cardiologists. But I notice that many people have received much more restrictive approaches to this from their therapists. At the same time, I've been set back a lot. I still struggle with chest pain that can be frightening at times, and the medications I take put an effective brake on excessive activity. I would say that what has changed is my own awareness of exercise, the feeling of how important it is for me to be as active as possible, and that some of the activities I've done in the past may not be very advisable at this point in time anyway. It can sometimes be a bit difficult for me to accept!
Det som kanskje er lett å overse i periodene jeg har som er litt tyngre, er alle de små endringene jeg har hatt som er utelukkende positive. Kunnskapen jeg har fått om min egen helse, gleden jeg føler av hver minste lille milepæl nådd, gleden av å kunne leke med min datter fritt og uten bekymring, kjærligheten jeg føler for min familie som er forsterket på en helt enormt god måte, hvor tett knyttet vi er blitt og hvor stor omsorg vi har for hverandre. Engasjementet jeg har fått. Motet jeg har fått til å kaste meg ut i nye ting jeg tidligere har vært alt for selvbevisst eller jantebelastet til å gjøre. Kompromissløsheten jeg føler rundt den jeg er og det jeg ønsker i livet. Styrken jeg føler i meg selv. Stoltheten jeg føler av det jeg faktisk klarer å stå i og komme bedre ut av på andre siden.
Jeg ønsker å si til alle som nylig har opplevd SCAD at det er dramatisk i starten. Dette er et traume som det er vanskelig å se enden på. Dette er skummelt. Og det føles virkelig dramatisk å navigere det at det finnes så få svar. Det vil komme dager som føles fryktelige. Men det er viktig å vite at det vil føles bedre. Alt vil bli bedre.
Pass på å ikke sammenligne deg selv med noen andre. Du er deg – og din reise er din reise!
Det kan hende at livet endrer seg drastisk. Men det kan også hende at det ikke blir verre av den grunn.
What is perhaps easy to overlook during the periods that are a little heavier, are all the small changes I have had that are exclusively positive. The knowledge I have gained about my own health, the joy I feel from every little milestone reached, the joy of being able to play with my daughter freely and without worry, the love I feel for my family that has been reinforced in an incredibly good way, how close we have become and how much we care for each other. The commitment I have gained. The courage I have gained to throw myself into new things that I have previously been far too self-conscious or burdened with responsibilities to do. The uncompromisingness I feel about who I am and what I want in life. The strength I feel in myself. The pride I feel in what I actually manage to experience and come out better on the other side. I want to say to everyone who has recently experienced SCAD that it is dramatic at first. This is a trauma that is difficult to see the end of. This is scary. And it feels really dramatic to navigate that there are so few answers. There will be days that feel horrible. But it’s important to know that it will feel better. Everything will get better. Be careful not to compare yourself to anyone else. You are you – and your journey is your journey!
Life may change drastically. But it may also not be worse because of that.
Legg til kommentar
Kommentarer