Omgivelser/ Surroundings

Jeg var i går på en bedre lunsj med en del av de andre norske damene jeg kjenner her i Tyskland. Det er for meg svært givende! Dette er svært oppegående damer på hver sin måte. Politisk, innenfor helse, innenfor gründer og ledelses-verden. Så mange forskjellige perspektiver og kunnskap. Og felles for de alle er at de er omsorgsfulle og interesserte i hverandres person, liv, kunnskap og perspektiver. Dette er et miljø jeg elsker å være en del av, og jeg setter stor pris på alle slike møter. 
Dette møtet spesielt fikk meg til å tenke på noe.....

Hva har egentlig miljøene man er i, omgivelsene, å si for måten vi lever på og perspektivene vi har ? Og hva er egentlig nødvendig og givende for hver enkelt? Vi er jo alle forskjellige! 

I min familie vokste jeg opp med en lillesøster og min mor og far. Pappa var ivrig friluftsmenneske. Jakt og fiske, hytteliv og natur generelt var hans store lidenskap. Min mors store lidenskap var kreativt arbeide. Håndarbeid som maling, brenning i tre, strikking og brodering. Jeg har alltid hatt en fordel når det kommer til fysikk, og dette var nok hovedgrunnen til at min far tenkte at jeg fra svært tidlig alder av kunne være med han ut på tur. Jeg kunne gå langt og jeg fant spenning i naturen, slik at jeg hadde god tålmodighet på tur. Jeg elsket spesielt de lange turene hvor det føltes som at vi hadde lange samtaler uten å si et ord. Vi bare opplevde sammen. Alt jeg kunne lære.
Min søster var, når hun var liten, ikke fult så tålmodig på tur. Og syntes det var vanskelig å gå langt. Hun hadde derimot stor interesse av å gjøre håndarbeid med min mor og de fant stor glede av de nære og fine samtalene de hadde sammen mens de gjorde slikt fingernemt arbeide. Dette skapte for oss i familien en helt særegen dynamikk, og i ettertid finner jeg stor glede i "analysen" av hvordan vår oppvekst har formet oss to som mennesker. Fordi oppveksten vår er jo den samme, men samtidig så ulik!

Blant annet er noe av det vi har lagt mest merke til at min søster i stor grad, dersom hun opplever noe vanskelig, kan ha et ønske om å snakke om dette og har behov for noen som bare lytter og anerkjenner det hun snakker om. Validerer følelser på en måte. 
Mens jeg er slik at dersom jeg velger å åpne meg om ting jeg synes er vanskelig, er det for at jeg har behov for spesifikke råd eller bidrag. Og om andre deler slike tanker og følelser med meg føler jeg alltid en plikt eller ønske om å løse dette problemet. Jeg blir dermed aldri en som bare lytter. Det vil kommer råd eller jeg vil gå i gang med å løse dette som er vanskelig. 

Dette er egenskaper jeg tenker handler om flere ting. Men jeg tenker at det handler litt om at jeg har vokst opp som storesøster. Det innebærer at jeg naturlig har blitt oppdratt på en litt annen måte enn min lillesøster. Min oppdragsbeskrivelse er rett og slett litt annerledes. Men det handler også veldig mye om at jeg er oppdratt i stor grad av min far. Han har lært meg å håndtere problemer fra et "manneperspektiv" - mann født sent på 50-tallet er vel nødvendig å legge til. Og min søster har i hovedsak blitt oppdratt av min mor med all den tålmodighet, varme og kjærlig omsorg det bringer. 
Jeg føler for å raskt legge til at jeg har nytt svært godt av den styrken og kompromissløsheten min far har gitt meg. Å vokse opp i naturen ga meg en helt særegen selvtillit og trygghet jeg tok med meg i ungdomstiden. Det var en form for jording i det. Hvor jeg aldri tok del i disse tingene som var vanskelig med ungdomstiden. Relasjonelle problemstillinger, utseendepress, fester, røyking, kjæresterier o.l. Jeg var bare aldri der disse tingene skjedde. Jeg var opptatt av idrett, konkurranser og av friluftsliv. Mens min søster hadde en mye mer emosjonell ungdomstid. Hun hadde samtidig helt andre relasjoner og var mye mer sosial. Hadde større forståelse for sosiale utfordringer og ble nok ansett som betydelig mye mer søt og snill. Noe jeg husker jeg kunne misunne av og til. Spesielt når det opplevdes slik selv innad i familien. 

Så hvorfor fabler jeg om dette nå da? Hvor er det jeg egentlig vil......
Når jeg nå prøver å navigere dette livet etter SCAD. 6 måneder inn vil jeg si det er mye jeg ennå har til gode å erfare og finne ut av. Men jeg vet også at miljøet jeg har vokst opp i  og fortsatt er en del av, mine omgivelser, er av styrke og trygghet. 
Skulle jeg i denne sammenhengen egentlig ønske å sitte og strikke med min mor? For å kunne åpent snakke om alt som bobler på innsiden av meg når jeg er følsom, redd eller bekymret. Eller hadde det beste for meg vært å gå på en jakttur med min far og ha disse samtalene uten å si noe? Der hvor anerkjennende blikk eller synlig stolthet i ansiktet og kroppsspråk var det man fikk. Og spiller det egentlig noen rolle?
 

Når jeg har den bakgrunnen jeg har, den oppveksten, er storesøster og er i en slik alder at grunnstenene i min personlighet egentlig er lagt. Er det da slik at det for meg er mer produktivt å komme meg ut for å møte sterke, flotte, vakre damer som har så mange spennende perspektiver? Eller endrer dette behovet seg når man har opplevd noe så dramatisk eller kanskje også traumatisk?
Disse damene kan så mye og jeg kjenner at jeg virkelig respekterer og beundrer alt de har fått til i livet. At det å møte dem og snakke om alt fra matoppskrifter, politikk til hvordan det er å være leder for en bedrift på avstand, for meg, bare er ekstremt spennende og motiverende. Inspirerende rett og slett. Det gir meg glede på et svært dypt nivå. Det er en deilig følelse å kjenne at her sitter jeg fordi Vibeke er Vibeke. Ikke fordi Vibeke har opplevd SCAD. Og jeg kan føle at min store skrekk likevel ikke ble en realitet. Dette har ikke fått overtatt min identitet. Det er bare noe jeg har opplevd. Dette er på en måte ekvivalenten til å gå på denne turen hvor man snakker om ting uten å si et ord. Jeg ser deg, jeg vet, la oss fokusere på det som er spennende, positivt og givende i livet.
Så i alle fall så langt jeg har kommet, er min konklusjon at jeg er den jeg er, og det som fungerer aller best for meg er det som er kjent og trygt. 

Jeg lurer litt på hva som ville være det rette for min søster i en slik situasjon.....

Har du tenkt på hva som er det rette i din?

Yesterday I had a nice lunch with some of the Norwegian ladies I know here in Germany. This is very rewarding for me! These are brilliant ladies in their own way. Politically, within health, within the entrepreneurial and management world. So many different perspectives and knowledge. And what they all have in common is that they are caring and interested in each other's person, life, knowledge and perspectives. This is an environment I love to be a part of, and I really appreciate all such meetings.  This meeting in particular made me think about something..... What does the environment you are in, the surroundings, really have to say about the way we live and the perspectives we have? And what is necessary and rewarding for each individual? We are all different!

In my family, I grew up with a younger sister and my mother and father. Dad was an avid outdoorsman. Hunting and fishing, cabin life and nature in general were his great passions. My mother's great passion was creative work. Handicrafts such as painting, wood burning, knitting and embroidery. I have always had an advantage when it comes to physical things, and this was probably the main reason why my father thought that from a very early age I could go on trips with him. I could walk far and I found excitement in nature, so I had a lot of patience on trips. I especially loved the long trips where it felt like we were having long conversations without saying a word. We just experienced together. Everything I could learn. My sister, when she was little, was not quite so patient on trips. And found it difficult to walk far. On the other hand, she was very interested in doing needlework with my mother and they found great joy in the close and nice conversations they had together while doing such work. This created a very unique dynamic for us in the family, and in retrospect I find great joy in the "analysis" of how our upbringing has shaped the two of us as people. Because our upbringing is the same, but at the same time so different!

Among other things, one of the things we have noticed the most is that my sister, to a great extent, if she experiences something difficult, may have a desire to talk about it and needs someone who just listens and acknowledges what she is talking about. Validates feelings in a way. While I am different. If I choose to open up about things I find difficult, it is because I need specific advice or contributions. And if others share such thoughts and feelings with me, I always feel an obligation or desire to solve this problem. I am thus never someone who just listens. Advice will come or I might start solving this difficult thing affecting you.

 I think this has a little blit to do about the fact that I grew up as an older sister. That means that I have naturally been raised in a slightly different way than my younger sister. My job description is simply a little different. But it's also very much about the fact that I was raised largely by my father. He has taught me to deal with problems from a "male perspective" - ​​a man born in the late 50s is probably necessary to add. And my sister has mainly been raised by my mother with all the patience, warmth and loving care that brings.  I feel like quickly adding that I have benefited greatly from the strength and uncompromisingness that my father has given me. Growing up in nature gave me a very unique self-confidence and security that I took with me into my youth. It was a form of grounding in that. Where as I never took part in these things that were difficult with adolescence. Relational issues, pressure to look good, parties, smoking, dating, etc. I was just never where these things happened. I was interested in sports, competitions and outdoor activities. While my sister had a much more emotional adolescence. She also had completely different relationships and was much more social. Had a greater understanding of social challenges and was probably considered significantly sweeter and kinder. Something I remember I could envy sometimes. Especially when it was experienced like that even within the family.

So why am I raving about this now? Where does this really fit in? As I now try to navigate this life after SCAD. 6 months in, I would say there is still a lot I have to experience and figure out. But I also know that the environment I grew up in and am still a part of, my surroundings, is one of strength and security.  In this context, would I really want to sit and knit with my mother? To be able to openly talk about everything that bubbles inside me when I am sensitive, afraid or worried. Or would it have been best for me to go on a hunting trip with my father and have these conversations without saying anything? Where was the appreciative look or visible pride in the face and body language that you got. And does it really matter?

When I have the background I have, the upbringing I have, am an older sister and am at an age where the foundations of my personality are mostly laid. Is it then more productive for me to get out and meet strong, great, beautiful women who have so many exciting perspectives? Or does this need to change when you have experienced something so dramatic or perhaps even traumatic? These women can do so much and I feel that I truly respect and admire everything they have accomplished in life. That meeting them and talking about everything from recipes, politics to what it is like to be the leader of a company from a distance, for me, is just extremely exciting and motivating. Simply inspiring. It gives me joy on a very deep level. It is a wonderful feeling to know that I am sitting here because Vibeke is Vibeke. Not because Vibeke has experienced SCAD. And I can feel that my great fear did not become a reality after all. This has not taken over my identity. It is just something I have experienced. This is kind of the equivalent of going on this walk where you talk about things without saying a word. I see you, I know, let's focus on what's exciting, positive, and rewarding in life.

So at least as far as I've come, my conclusion is that I am who I am, and what works best for me is what's familiar and safe.

Jeg lurer litt på hva som ville være det rette for min søster i en slik situasjon.....

Har du tenkt på hva som er det rette i din?