Jeg satt ved spisebordet mitt og pratet engasjert med min Gudmor som var kommet på besøk fra Norge. Jeg og min mann hadde akkurat hatt ett års bryllupsdag og jeg viste fram noen flotte kart vi hadde fått i gave. Vi har flyttet til Tyskland for en periode, og det var ett år siden jeg hadde kunnet sitte slik med en av de jeg er aller mest glad i. Det var Juni, og full sommer i Tyskland. Dette betød innrykk av glade nordlendinger som ville ned til oss for å få en tidlig start på den gode sommeren. Det var også fotball EM i Tyskland rett ved der vi bor.  Altså en travel periode. Men også så fin!

Jeg satt på stolen og hørte på noe Gudmor fortalte når jeg kjente en underlig følelse i hele overkroppen. Brystet knep seg sammen og jeg ble helt rar i begge armene. Som om de sov. Og så den merkelige følelsen av at begge håndflatene fikk ekstrem krampe.

I begynnelsen var det ikke så voldsomt ille, men ille nok til at jeg ble veldig stresset. Ikke fordi jeg lurte på hva det var, men fordi jeg ikke følte meg noe bra og hadde huset fullt av besøk. Jeg hadde ikke mulighet til å bli dårlig nå. Så jeg spratt opp på stolen min og gikk bestemt inn til min mann som satt i sofaen med sin bror. Det var fotball EM og de var begge oppslukte. Jeg sa raskt at nå føler jeg meg virkelig ikke bra. Jeg tror det er noe galt med meg.

Min mann studerte meg. Spurte hva det var. Men jeg kunne ikke forklare hva som egentlig skjedde og ville egentlig bare trekke meg tilbake. Jeg unnskyldte meg for Gudmor og sa at jeg måtte gå opp. Gikk inn på badet og da begynte det å virkelig presse på brystet. Det føltes ikke ut som at jeg ikke skulle få puste, men absolutt som at det krevde mye energi å få det til. Svetten piplet av meg på en måte jeg aldri har opplevd tidligere. På svært kort tid var alt av hår på hodet kliss vått. Jeg måtte legge meg ned, men slet med å finne en stilling som gjorde det lettere å puste. Min Gudmor kom etter og fant meg slik på gulvet. Hun er pensjonert sykepleier og sa med en gang til min mann at dette er en sykehussituasjon. Jeg trodde selv at jeg hadde fått panikkanfall eller noe slikt. Hadde hørt så mye om det, men aldri opplevd det selv. Og siden dette kom så pluttselig tenkte jeg at egentlig vil jeg bare være i fred og legge meg i sengen. Det hjelper ikke meg med så mye oppstyr.  

Min mann forsøkte å ringe den tyske legevakten her hvor vi bor. Han forklarte på engelsk om brystsmerter, vondt i armer og problemer med pust. Dessverre kunne ikke damen som tok telefonen engelsk og valgte å bare legge på. Videre forsøkte han å ringe 112 som er det tyske nødnummer for å få tak i en ambulanse. Det ringte noen ganger – og så ble han kuttet av. Dette skjedde åtte ganger før han til slutt ga opp. Det viste seg i ettertid å være en feil hvor utenlandske telefoner ikke kom igjennom på nødnummeret (!).  I desperasjon ringte han til det nærmeste sykehuset der hvor vi bor. Universitetssykehuset. Der traff han heldigvis på noen som snakket engelsk i resepsjonen og fikk beskjed om å komme ned med meg med en gang. Det skulle vise seg å være en underlig tilfeldighet at det var akkurat hit jeg skulle havne.

Jeg stablet meg i bilen. Med pysjbukse og bare føtter. Ramlet meg selv inn i baksetet og min mann og Gudmor kunne kjøre meg ned på sykehuset. Jeg fikk komme inn på akuttmottaket og møtte noen veldig effektive unge leger som raskt klarte å identifisere at jeg hadde et pågående hjerteinfarkt – men imponerende nok også kjente godt til SCAD og at dette mest sannsynlig kunne være noe slikt. På den måten ble rette kardiolog tilkalt og rette prosedyre utført. Og jeg var stabil og på intensiven innenfor tre kvarter ca.

Grunnen til at dette er spesielt er at SCAD ikke er noen kjent tilstand. Det er mange som ikke får diagnosen før i etterkant, og mørketallene er også antatt store. I og med at blokaden kan reparere seg selv, og man da øyeblikkelig vil føle seg betydelig bedre, er det nok mange som ikke en gang vet at de har hatt et hjertetilfelle dersom det ikke er så stort. Dette betyr at om jeg hadde havnet på legevakten er sannsynligheten for at de hadde brukt betydelig mye lengre tid på å identifisere problemet – og ambulansen hadde kjørt meg på legevakten først om den hadde kommet. Men akkurat på dette Universitetssykehuset er de kardiologene med størst kompetanse på SCAD i Tyskland. Det blir sent mennesker til dette sykehuset fra hele Tyskland på grunn av denne kompetansen. Og det ligger 6 min fra der vi bor. Er det rart man tenker på tilfeldigheter, sannsynligheter og takknemlighet for tiden.

Jeg ble værende på sykehuset i en uke før jeg endelig fikk komme hjem. Jeg hadde fått en del skader på hjertet da det var et ganske kraftig tilfelle, og de ville holde dette under oppsyn en liten stund. Men følte meg i fysisk bra form!

Det bare var så mange spørsmål. Så mange ting jeg ikke forsto. Og uansett hva jeg gjorde og hvem jeg spurte fikk jeg ikke svar.

Hvorfor skjedde dette og kommer det til å skje igjen………………