Miljøet du er i / The environment you are in

Endelig hjemme igjen etter en virkelig fin påskeferie sammen med familie og venner. Det er godt å reise hjem! på mange måter. Det ene er selvfølgelig at vi ikke ser de vi er glade i så ofte som vi ønsker siden vi bor så langt borte. Men det er mye mer enn det. Her nede i Tyskland opplever jeg at vi bor i en slags boble. En deilig befriende boble hvor alt vi egentlig har å tenke på er oss selv og vår velvære. Langt borte fra tidslklemme, stress, støy og forpliktelser (både følte og reelle). Derfor er det godt å komme hjem og bli minnet på vårt "virkelige liv". Enten det er 2 meter høye snøskavler på plenen i april, vennene våre, naturen, det deilige drikkevannet eller at vi snart må begynne å søke jobber slik at vi har noe å gjøre når vi kommer tilbake. At datteren vår blir skolejente. Men etter mange dager sammen med de vi kjenner i "den virkelige verden", sitter jeg igjen med en litt rar og ambivalent følelse. Noe jeg ikke har lagt merke til før........

Finally back home after a really nice Easter holiday with family and friends. It feels good to come home! in many ways. One is of course that we don't see the people we love as often as we would like since we live so far away. But there's much more to it than that. Down here in Germany I feel like we live in a kind of bubble. A lovely liberating bubble where all we really have to think about is ourselves and our well-being. Far away from time constraints, stress, noise and obligations (both felt and real). That's why it's good to come home and be reminded of our "real life". Whether it's 2-meter-high snowdrifts on the lawn in April, our friends, nature, the delicious drinking water or that we will soon have to start looking for jobs so that we have something to do when we get back. That our daughter will be a schoolgirl.
But after many days together with those we know in the "real world", I'm left with a slightly strange and ambivalent feeling. Something I haven't noticed before........

Jeg tror jeg har vært svært heldig i livet. Eller så har jeg underbevisst jobbet ganske mye med noe jeg ikke har vært klar over.
Jeg er høysensitiv og empat. Noe som betyr at jeg er svært oppmerksom på omgivelsene mine. Humør. Innstilling. Kroppsspråk. Hvordan folk rundt meg oppfører seg og har det rett og slett. Ikke bare er jeg oppmerksom på det, men jeg tar det gjerne også til meg som mitt eget. Dersom noen er lei seg rundt meg, så blir jeg også lei meg. Eller sint. Eller lei. Dersom noen er glade, snakkesalige, positive så blir jeg også automatisk slik. Dette er ikke noe jeg kan kontrollere selv. Slik har det vært hele livet. Og ettersom jeg også er et naturlig positivt menneske føler jeg alltid ansvar for at alle rundt meg skal ha det like fint og godt som jeg har det, til enhver tid. Jeg deler dette fordi jeg vet at vi er mange som har det slik. Og at det kan være ganske krevende. 
Grunnen til at jeg sier jeg nok har vært svært heldig i livet er at de jeg har hatt nærmest meg, i hele mitt voksne liv i alle fall, har vært positive, engasjerte, kunnskapsrike mennesker. Min mann, partner, pappaen til mitt barn er en bunnløs kilde til driv, styrke, positivitet, varme og kjærlighet. Så mitt fundament har endt opp så stødig og godt!

I think I've been very lucky in life. Or maybe I've been subconsciously working on something I haven't been aware of. I'm highly sensitive and empathetic. Which means I'm very aware of my surroundings. Mood. Attitude. Body language. How people around me behave and simply feel. Not only am I aware of it, but I also like to take it on as my own. If someone is sad around me, I also feel sad. Or angry. Or bored. If someone is happy, talkative, positive, I automatically become that way too. This is not something I can control myself. It's been that way my whole life. And since I'm also a naturally positive person, I always feel responsible for everyone around me to feel as nice and good as I do, at all times. I only say this because I know that many of us feel this way. And that it can be quite demanding.
The reason I say I've probably been very lucky in life is that the people I've had closest to me, throughout my adult life at least, have all been positive, committed, knowledgeable people. My husband, partner, the father of my child is a bottomless source of drive, strength, positivity, warmth and love. So my foundation has ended up so solid and good!

Men det er noe jeg har innsett i det siste. Og det er at noen steder. Altså hele bygder eller byer, har en helt egen kultur. Det henger en form for imaginær mørk sky over stedet. Hvor det å snakke negativt, om plassen man bor, arbeidsplassen sin, kolleger, sjefer, om kommunen, naboen, været eller hva det enn skulle være er en måte å kommunisere bare. Det er vel kanskje mer å klage på ting enn å snakke negativt. Jeg vet ikke. Jeg tenker på det som en kultur når det er snakk om flere enn hva man egentlig forventer av et sted. Noen mennesker er jo bare negativ. Slike finnes over alt. Men når det er blitt mer en måte å kommunisere på i en hel gruppe eller befolkning er det vel mer enn det man kan forvente. Når man møtes på butikken så tar man seg en "klag" liksom. Og går videre til sitt. Når man går og tar en kopp kaffe hos noen så blir det mer til en sånn "dump" av negtive tanker og opplevelser. Det er et underlig fenomen. Som å snakke om været. Som en smalltalk-substitutt. En vane. Alle kan vi tross alt møtes i negative tanker.
Dette er ikke noe jeg er vant til. Jeg er vant til å være rundt mennesker som har funnet sine lidenskaper. Som er engasjerte. Som er fulle av driv og arbeidslyst. Som trives i sitt liv. Både på jobb og i fritid. Og det betyr jo også at høysensitive meg er vant til å la meg inspirere og føle en viss forpliktelse til å bidra inn i dette positive miljøet. Det blir jo en positiv "livsspiral" kan man vel si?!

But there is something I have realized lately. And that is that some places. That is, entire villages or towns, have a completely different culture. There is a kind of imaginary dark cloud hanging over the place. Where talking negatively, about the place you live, your workplace, colleagues, bosses, the neighbor, the weather or whatever it is, is just a way of communicating. It is perhaps more of complaining about things than talking negatively. I don't know. I think of it as a culture when more people than you really expect from a place does this. Some people are just negative. There are people like that everywhere. But when it has become more of a way of communicating in an entire group or population, it is probably more than what you can expect. When you meet at the store, you take a "complaint" as it were. And move on to your own business. When you go and have a cup of coffee at someone's place, it becomes more of a "dump" of negative thoughts and experiences. It's a strange phenomenon. Like talking about the weather. Like a small talk substitute. A habit. After all, we can all meet in negative thoughts.
This is not something I'm used to. I'm used to being around people who have found their passions. Who are committed. Who are full of drive and desire to work. Who thrive in their lives. Both at work and in their free time. And that also means that highly sensitive me is used to being inspired and feeling a certain obligation to contribute to this positive environment. It becomes a positive "life spiral" you could say?!

Så dette kom litt over meg på dette hjembesøket. Jeg kjente en følelse av nedtrykthet etter besøket til vårt hus som vi leier ut. Jeg må raskt legge til at jeg kjenner jo disse menneskene. Jeg VET at de ikke er negative. Jeg VET at jeg er oppriktig takknemlig og glade for absolutt alle jeg har i livet mitt. Det er ikke menneskene jeg snakker om. Det er kjempeviktig!! Det er denne kulturen. Denne vanen, jeg synes er vanskelig. Jeg dro fra plassen litt negativ og nedbrutt uten å vite hva grunnen var. Men jeg innser at det er akkurat dette. Jeg kan ikke vokse, trives, produsere, glede og være glad og positiv i et negativt miljø. Jeg snakket med min mann om dette og han som har bodd mye lengre enn meg på dette stedet er overbevist om at det handler bare om hvem og hva du omgir det med. Og at ingen steder er bare mørke og negative. Og jeg selv tenker jo at det handler bare om at jeg er vant til å få alt dette gratis. Alt dette positive har ramlet litt i fanget mitt gjennom de aktivitetene og interessene jeg har hatt tidligere. Mens nå. Når jeg er voksen, mamma, og lever et helt normalt liv. Nå må jeg være dette bevisst og jobbe litt mer aktivt med det selv. Så da blir mitt spørsmål følgende. Hvordan kan man bidra til å snu et negativt miljø om til et positivt???!

So this came over me a little on this home visit. I felt a sense of depression after the visit to our house. I must quickly add that I know these people. I KNOW they are not negative. I KNOW that I am sincerely grateful and happy for absolutely everyone I have in my life. It is not the people I am talking about. It is this culture. This habit, I find difficult. I left the place a little negative and broken without knowing what the reason was. But I realize that this is exactly it. I cannot grow, thrive, produce, enjoy and be happy and positive in a negative environment. I talked to my husband about this and he who has lived much longer than me in this place is convinced that it is all about who and what you surround it with. And that no place is just dark and negative. And I myself think that it's just about me being used to getting all this positivity so easy. This has fallen into my lap a little through the activities and interests I've had in the past. Whereas now. When I'm an adult, a mother, and live a completely normal life. Now I have to be aware of this and work a little more actively with it myself. So then my question becomes the following. How can one help turn a negative environment into a positive one???!