Hva har jeg gjort nå da?!

Så kom dagen da. 1. Februar.

Dagen hvor påmeldingen til Sparda Münster Triathlon åpnet. Det er så populært, og så stort her, at sjansen for å faktisk få et startnummer var ekstremt liten. Jeg lurer på om kanskje jeg håpet i det stille litt på det. At det kanskje var nok for meg å egentlig ville delta, men greit å ikke være forpliktet til det?
Jeg satt klar likevel. 1. Februar klokken 18:00. Jeg gikk inn på siden og fikk altså meldt meg på dette eventyret. En drøm jeg har hatt siden midten av 20 årene. Jeg har gjort mange av forberedelsene, men aldri helt tatt steget dit. Det er for skummelt og voldsomt. Jeg satt med en stor følelse av glede og motivasjon, og en oppriktig redsel. Skrekkblandet fryd heter det vel.

Når jeg fikk mitt hjerteinfarkt var det første jeg tenkte på alt jeg trodde jeg ikke kunne få være med på lengre. Alle måtene jeg ikke lengre kunne trene. Og overraskende for meg var det at jeg tenkte på løping! Jeg tenkte mest på var at jeg var så trist for at jeg aldri ble noe god til å løpe. Men, jeg har da virkelig aldri likt å løpe jeg.

Når jeg da, etter rehabiliteringen og samtaler med kardiologer, hadde den tryggheten jeg trengte til å begynne å løpe, var det en fantastisk god følelse. Det er et vann her med en god løpesti rundt midt i byen her. Det er nøyaktig 5 km rundt hele, og en veldig fin løype som er mye brukt av alle som bor her. Jeg følte meg altså som en komplett idiot der jeg løp i noe som bare kan beskrives som sneglefart og gliste altså så mye at "smilet gikk rundt". Jeg må ha sett komplett gal ut. Men den gleden jeg følte når jeg løp rundt det vannet, det var en enorm opplevelse rett og slett. 

Derfor tenkte jeg at det er av stor viktighet for meg å få gjennomført noen av de drømmene jeg har, og ha noe å se fram til i spenning og nervøsitet. 
Når jeg nå ikke lengre føler det trygt med paragliding. Og padlingen, som jeg elsker så høyt, i alle fall bør vente litt på seg. Så kan det være andre og nye ting man kan ta fatt på i påvente av bedre dager. 

Så nå er det bare å komme i gang med treningen til Triathlon da. Nå skal jeg berolige litt og si at dette er noe som heter volksdistans. Altså 500 m svømming, 20 km sykling og 5 km løping. Det er snakk om distanser de alle fleste ville kommet seg gjennom, selv uten å trene for det. Men for meg er det utfordring nok. Jeg kan fortsatt ikke trene helt som jeg gjorde før. Det bremser både kroppen min og medisiner meg fra å gjøre. Nå handler det bare sakte men sikkert om å bygge robusthet, trygghet og kanskje også litt form da. For å klare å gjennomføre dette så bra som det er mulig for meg å gjøre. På en trygg og god måte. Jeg har ingen ambisjoner om noe god plassering. Jeg konkurrerer knappest med meg selv engang. Jeg vil bare gjennomføre et Triathlon på dagen 1 år etter jeg hadde mitt hjerteinfarkt. Det er noe enormt symbolsk viktig for meg med dette. Og jeg ønsker virkelig å få dette til!! Når det er sakt er jeg forberedt på at det er kroppen som bestemmer, og det kan være slik at jeg ikke får dette til. Men det er faktisk helt ok det også. Jeg må bare forsøke. Jeg føler det så godt å være positiv og tro på dette prosjektet.

Denne siden vil altså være en slags treningsdagbok for hvordan jeg skal jobbe disse nå 137 dagene det er igjen til Münster Triathlon.