Hvordan trene med utfordringer

Hvordan legger jeg opp, og tenker jeg rundt treningen fram mot mitt triatlon i slutten av juni?

I skrivende stund sitter jeg i sofaen og kjenner på litt stress. Grunnen til dette er at jeg har hatt en liten periode hvor jeg ikke har fått trent slik som jeg har planlagt. Det er da, i disse stundene, jeg må gå igjennom hva planen er og hva målet med dette er. 
Fordi her ligger det en nøkkel som jeg tror ikke så mange helt har plukket opp. 

Jeg har måttet revolusjonere hele måten jeg tenker på trening på. Jeg har lært så utrolig mye om dette med å snakke med så mange forskjellige mennesker, med forskjellig bakgrunn og kompetanse.

Målet med dette prosjektet er rett og slett bare å kunne gjennomføre det. På en trygg måte. Det er å løpe over den målstreken og vite at min SCAD ikke har tatt fra meg livet mitt slik jeg liker å leve det. Jeg kan fortsatt gjennomføre ting som betyr noe for meg. Det er altså av en slik viktighet for meg, at for alle som ikke deler min glede av fysisk aktivitet og har vokst opp med den slik som jeg har gjort, aldri vil kunne forstå,- og dermed se på det som en unødvendig risiko. 

Målet mitt er å kunne gjennomføre dette - så raskt som mulig- UTEN å legge for mye stress og utmattelse på kroppen. 
Jeg føler at man må kunne være enig i at måten jeg trener på for å nå dette målet, ville være ganske annerledes, om målet mitt var å få en så god plassering som mulig i denne konkurransen. 

Så her er min treningsfilosofi før sommerens store mål: 

Jeg behøver robusthet. Jeg trenger å kjenne godt til kroppen min. Jeg trenger mengdetrening - i lav/medium intensitet. Men ganske så mye av den. Hva betyr dette i praksis for meg? Jeg har valgt å legge opp treningen min etter distanse framfor tid eller intensitet. Det betyr at jeg i løpet av uken svømmer en viss distanse, jeg løper en viss distanse og jeg sykler en viss distanse. I tillegg er det viktig for meg å trene styrketrening. Målet med dette er å forsøke så godt det lar seg gjøre og unngå skader og bygge generell styrke i kroppen slik at den bedre vil tåle belastning. Det er forøvrig viktig for ALLE å trene styrke.

Jeg har lagt opp en plan hvor det jeg skal gjøre de ulike dagene og distansene som skal oppnås står skrevet ned. Når ukene blir lettere å gjennomføre vil jeg tilpasse øktene sakte men sikkert. Jeg vil tro at jeg har raskere framgang på svømmingen og syklingen ettersom dette er grener jeg er kjent med og har drevet med lenge. Så her vil både spesifikk styrke og teknikk hjelpe meg. Mens løpingen blir nok framgangen litt tregere ettersom det er noe jeg aldri har drevet med. Hovedproblemet per nå er ikke kondisjonen, men ledd og sener. Jeg må gi meg lenge før jeg er sliten på grunn av ankler, knær og hofte. Dette er forventet. Og noe jeg sakte bare er nødt til å jobbe bedre gjennom å ikke overdrive treningen og hjelpe med styrkeøvelser og tøying. Tålmodighet vinner kampen! 

Det er også svært viktig for meg at når jeg har perioder som denne jeg akkurat har hatt. Hvor jeg har vært hjemme med sykt barn. Har slitt med smerter i brystet. Og generelt har litt opphop av arbeid som er nødvendig å ta tak i. Så kan jeg ikke bli stresset. Jeg kan ikke tenke noe annet enn at jeg allerede er sterk nok til å kunne gjennomføre denne triatlon. Jeg hadde absolutt kommet i mål uten vanskeligheter. Det arbeidet jeg gjør er for å gjøre det så lett og enkelt som mulig! Jeg har, i så måte, ikke så dårlig tid som jeg tror.

Ingenting av dette føler jeg på noen måte er på tvers av generelle råd gitt. 
Dette tenker jeg er produktivt både psykisk og fysisk. Jeg tenker det er en fin måte å sørge for at jeg faktisk holder meg i aktivitet og har en grunn til å trosse denne fæle dørstokkmila som alle møter av og til. Og føler bestemt at dette er i tråd med de rådene jeg har fått i  etterkant av min SCAD. 
Kan jeg råde ALLE som har opplevd SCAD å trene på denne måten? Selvfølgelig ikke. Kan jeg råde ALLE som har opplevd SCAD til å finne noe som er viktig for de, og i samarbeid med sine fagpersoner gjøre alt hva de kan for å få lov til og gjennomføre det som er viktig for ens egen livskvalitet og utvikling?! Det kan jeg faktisk med hele meg, uten bekymringer, og med største mulige selvsikkerhet gjøre!! 

Jeg studerer spesialpedagogikk. Dersom ikke jeg tror på tilpasning og gjennomføring, hvem skulle gjøre det da? 
Jeg tror urokkelig på at dersom noe virkelig er viktig for en, så skal det gå an å finne en måte å gjennomføre dette på. Det å se muligheter framfor begrensninger. Hvor fantastisk det er når samarbeidet med fagpersoner er konstruktivt og produktivt. Jeg tror på styrken i oss alle. Dersom vi ikke deler, hjelper vi ingen!

Dersom dette provoserer noen, så vil jeg bare si at jeg på samme måten oppfordrer til å gå akkurat den følelsen litt i sømmene. Fordi jeg tror faktisk at akkurat det at disse holdningene mine provoserer, handler om noe helt annet enn at man forsøker å beskytte andre fra skade........

Nå skal jeg spise en skål havregryn med melk, og komme meg ut på dagens løpetur. Den kommer til å gå sakte. Men jeg får i det minste lov til å løpe. Og det er fryktelig bra for mitt stressnivå, for min tankevirksomhet, for min generelle helse og livsglede!