SCADen er skjedd

Publisert den 22. januar 2025 kl. 14:57

 

Min erfaring er at spørsmål om fysisk anstrengelse er noe av de aller første som dukker opp etter at man har opplevd SCAD. Og jeg vil egentlig tro det gjelder de alle fleste tilstander og sykdommer. Det var for meg en overraskelse hvor mye jeg selv tenkte på dette den første måneden, og det virker som at dette er noe som preger de aller fleste den første tiden.

Jeg har brukt ganske mye tid på å tenke hvorfor det er slik. Og tror jeg har kommet på noen ganske dekkende teorier. Men jeg skal absolutt bare snakke for meg selv og hvordan dette utartet seg for meg.

Jeg tenker at det første jeg ble klar over er at dette var en situasjon hvor jeg ikke kommer til å få noen svar. Hvorfor skjedde dette? Kommer det til å skje igjen? Alle disse viktige tingene som gjør det tydelig at det vil bli et uvisse her. Da blir plutselig de mindre og egentlige mer banale tingene ekstremt viktige? NØYAKTIG hvor mange kilo kan jeg løfte? Dette er noe håndfast, målbart og konkret. Selv om man forstår selv at dette er nødt til å være individuelt. Man bare har så enormt behov for noe konkret og håndfast.

Jeg fikk beskjed om at jeg i tiden etter at jeg kom hjem måtte slappe av, jeg måtte ikke løfte noen ting og ikke anstrenge meg. Jeg nikket lydig og tenkte ja forstår….Forstår…..Når jeg da kom hjem og skulle fortelle hvilke retningslinjer jeg hadde fått var det første min mann spurte – Hva betyr det? Og hvor lenge gjelder dette? Jeg kjente irritasjonen bre seg i kroppen. Jeg skal jo selvfølgelig bare komme meg og så er det greit. Men det gikk ganske kort tid før jeg forsto at disse retningslinjene kunne jeg ikke leve etter. Hva betyr egentlig ikke løft? Ikke melkepakke? Ikke barnet mitt? Ikke handlepose? Og hvorfor ikke? Og hvor lenge? Hva med trening? Det ble ganske raskt mange spørsmål.

Jeg tenker at jeg vil dele den informasjonen jeg har fått og hvordan jeg tenker rundt dette med fysisk aktivitet og trening. MEN!! Det er virkelig et stort MEN her. Dette er ingen fasit for noen andre enn meg selv. Jeg kan ikke anbefale noen å gjøre noe eller å ikke gjøre noe. Alle må følge de rådene som deres fagfolk har gitt de. Grunnen til dette er at alle tilfeller er forskjellige og det er store individuelle forskjeller på både skadeomfang, treningsgrunnlag før SCAD og også oppfølging man har fått. Jeg har blant annet gått gjennom 4 stresstester, på opptrening og sykehus, på 6 måneder. Samt 3 ultralyder på hjertet. Dette er ikke vanlig prosedyre i Norge såvidt jeg vet. Det betyr at jeg har veldig god oversikt over hva som skjer med hjertet mitt under stress og hvor jeg kan og bør ligge i puls når jeg trener. Som jo er en stor fordel. Jeg har også fått god innføring og oppfølging på opptreningssenter hvor jeg hadde dagpass i ukedagene, i 4 uker. Her fikk jeg forskjellige teorikurs, koordinasjonstrening, blodtrykksmålinger, treningsveiledning, møter og oppfølging av kardiologer og helt basic kostholdsveiledning. En liten sidenote er at jeg fulgte egentlig et program lagt opp for de som hadde opplevd vanlig hjerteinfarkt og ikke SCAD. Så jeg måtte sile ut det som ikke var interessant og relevant for meg. Men det meste hadde jeg faktisk god nytte av. Og selve treningen var lagt opp etter SCAD, så det viktigste var heldigvis ivaretatt. Hovedfordelen med å takke ja til dette opptreningstilbudet var at jeg fikk en god trygghet i treningen min, slik at det ikke var så skummelt å starte på egenhånd i tiden etter. Det var for meg ganske avgjørende. Grunnen til at jeg ville gi denne informasjonen er for å gi et innblikk i hvordan det kan være og hvilken retningslinjer jeg har fått. Dersom dette er noe som virker ok eller frister kan det tas med til deres leger, eller kontaktpersoner. Det gjør at man har noe konkret å prate om og se på tenker jeg. Man kan for eksempel si jeg synes dette ser bra ut, er dette noe som kan være aktuelt for meg? Og husk alltid å spørre hvorfor uansett hvilket svar man får. Ikke fordi man skal tvile eller være skeptisk til svarene man får. Men fordi man alltid selv har eller vil få behov for disse forklaringene, for å forstå sin egen tilstand.

 

Jeg holdt meg i ro og fulgte de retningslinjene jeg fikk fra sykehuset så godt det lot seg gjøre. Etter to måneder fikk jeg starte på det tyske opptreningssenteret. Her var jeg stort sett fra halv ni til halv fire hver ukedag i fire uker. Opplegget varierte litt, men hver dag hadde jeg faktisk 2-3 timer trening. Overraskende hard trening syntes jeg. Treningen varierte fra koordinasjonstrening (trening av balanse og øye/hånd/fot koordinasjon), styrketrening og cardio på ergometersykkel (tilkoblet en enkel ekg) og jeg hadde til og med bueskyting. Dette var for meg skikkelig fint. Jeg fikk faktisk trent slik at jeg opplevde framgang, og jeg fikk se håndfaste bevis på at det var trygt og hjertet ikke var stresset. Jeg fikk en god del øvelser som etter hvert føltes trygge og gode og kanskje det viktigste var retningslinjer for hvordan jeg kunne trene i tiden framover. De brukte Borgs RPE skala i treningen. En nummerert skala som går fra lett belastning (ingen anstrengelse) til maksimal anstrengelse, hvor poenget for meg var å ligge et sted rundt midten av denne skalaen. Skalaen går fra 1 til 20 og under stresstesten i starten blir man bedt om å peke på denne skalaen for å vise hvor man selv føler man ligger. Dette gjorde at jeg fikk en god forståelse for hva moderat trening var og hvordan det føltes. I tillegg vil jo denne flytte seg etter hvert som man blir i bedre form. Slik at den justeres etter framgang. Når det gjaldt styrketrening  gjaldt samme prinsippet når spørsmålet om hvor tunge vekter man kunne bruke. Dette er egentlig fornuftig i mitt hode ettersom treningsgrunnlaget til alle vil variere veldig mye. Jeg er vant til styrketrening og har trent hele mitt liv. Min ide av hva lette vekter er vil være noe helt annet enn for en person som aldri har trent. Dette er nødt til å være litt opp til den enkelte. På opptreningssenteret sa de at man skulle trene på 70% av det man klarer. Det kan være litt vanskelig å vite hva man egentlig klarer, slik at måten de løste dette på var at man alltid skulle klare å gjøre 20 repetisjoner med vektene, i stede for 8-12 som er den vanligste måten å trene med vekter på. Til alle som vil klage over at man ikke vil få resultater med lette vekter og mange repetisjoner har vil jeg bare si at det ikke er sant at man ikke får resultater, men det kan hende at man ville fått raskere resultater om man gjorde færre/tyngre repetisjoner. I tillegg vil jeg minne om at det å måtte gjøre noen små justeringer etter alvorlig sykdom er betydelig bedre enn å ikke få lov til å trene. Jeg unngikk også øvelser som krevde stor anstrengelse rundt brystregionen. F.eks pullups, stakemaskin (skierg) osv. de første 6 mnd. Dette begrenset egentlig seg selv da jeg fikk krampe i brystmusklene umiddelbart dersom jeg tok i for mye. Dette gikk heldigvis over av seg selv etter en periode. Kroppen er ganske fantastisk altså!

Etter 3 mnd hadde jeg sjekk på sykehuset hos kardiolog. Det ble tatt ultralyd for å sjekke hjertet, stresstest, snakket om medisiner og ellers hva enn jeg hadde på hjertet. Passende uttrykk ser jeg. Her fikk jeg sjekket inn om det jeg drev med var godkjent og at retningslinjene jeg hadde fått var i tråd med den forskningen han hadde tilgang til.

Etter 6 mnd var jeg på siste kontroll hos kardiolog hvor alt igjen så helt fint ut. Jeg fikk her beskjed om at jeg ikke hadde noen spesielle restriksjoner, men måtte fortsette å være flink til å kjenne etter selv hvordan kroppen føler seg.

 

Ting jeg har lært:

De første månedene hadde jeg en del smerter i brystet. Dette er vanlig og de fleste opplever at dette forsvinner etter 3-6 mnd. Noen ganger føler jeg smertene komme eller bli verre i etterkant av trening. Dette er ubehagelig, men jeg prøver alltid å registrere hva jeg har gjort når dette oppstår, og tenker alltid på at hjertet har vært skadet, er stivt og det er arrdannelser. Når man trener og strekker arr så blir det en rar følelse der – og jeg kan ofte synes at smertene kan være sammenlignbare. Som gir meg litt trøst. Når dette inntreffer tar jeg alltid hensyn, og er forsiktig med å presse hjertet fram til smertene forsvinner. Det kan ta alt fra noen timer til noen dager. Jeg har aldri opplevd å få smerter i brystet underveis i treningen, men dersom jeg hadde fått det hadde jeg gitt meg umiddelbart med det jeg drev på med.

Det vil være mange situasjoner der man av og til blir minnet om at man ikke er helt som før. Noe  jeg, i alle fall i perioder, har tatt svært tungt. Følelsen av at man tar ett skritt fram og to tilbake. At man er svak og ubrukelig. At man mister motivasjon og treningsglede. Jeg vil tro at alt dette er fullstendig normalt. Og noen ganger klarer jeg fornuftig å se hva som skjer, mens andre ganger blir jeg oppriktig lei meg. Jeg har lært meg at det derfor er viktig – de dagene jeg opplever at jeg ikke får til å gjøre det jeg har lyst til eller det jeg hadde planlagt – å gjøre noe man klarer i stedet. Kan man gå heller enn å løpe. Eller kanskje man klarer å gjøre litt bevegelighetsøvelser. Kanskje lett styrketrening. Jeg tror det er litt det sannenhva man gjør. Men det å komme seg litt ut av sofaen og snu tankesett til noe positivt. Kanskje kan man sitte i etterkant å tenke på det man har fått til, i stedet for det man ikke har klart den dagen. Det ligger mestringsfølelse i bare det å være kreativ og få noe til - spesielt på de krevende dagene.

 

Jeg har lært at man kan få «framgang», bli sunn og godt trent av fryktelig mange forskjellige treningsformer. Det viktigste er å finne noe som føles trygt og godt for deg å gjøre. Noe som er gøy og motiverende. Noe som gir deg glede og energi. Ikke sammenlign deg med andre – og tenk at dette er din reise! Det eneste viktige er at du har funnet noe som passer deg. Forsøk å ha et godt samarbeid med din lege. Hen burde være glad for å fremme og bedre helsen din.

Jeg kjøpte meg en god ny treningsklokke. Dette har for meg vært en god investering. Dette er også noe som ikke vil passe for alle. Men for personer som meg som liker å gå analytisk til verks med trening kan dette være et godt tips. Å kunne sjekke søvnkvalitet (nei man vet faktisk ikke alltid selv hvor god kvaliteten EGENTLIG er),stressnivå, pulsmålingen (selv om det aldri er 100% pålitelige), syklusoversikt, statistikker osv. Her i huset koser vi oss med sammenligning av bodybattery og stigende formkurver. Senest i dag slapp jeg unna legging av lillemor ettersom jeg var lavere på batterifronten. Genialt!!

 

Håper noe kan være til nytte

Lykke til

 

Legg til kommentar

Kommentarer

Det er ingen kommentarer ennå.