Jeg har fått høre flere ganger at fordi jeg bruker så mye tid på podcasten, og nå denne siden, at jeg gir SCAD for mye fokus i min hverdag. Som at det at man engasjerer seg gir en form for besettelse. Der det blir vanskelig for andre ting, og andre mennesker som ikke har opplevd noe slikt, å få innpass. Sykdom eller helseutfordringer – blir sett på som utelukkende negativt, sorg, smerte, mørke og elendighet. Det å ha for stort fokus på slike ting vil da på noe slags vis vil gjøre deg om til en negativ person som alltid vil ha fokus på det vonde og uhyggelige i livet. En form for selvsabotering kanskje. Og at det også godt kan hende at det blir for tøft for andre å være rundt dette mørket. Jeg var vel skyldig i å selv tenke slik. Og det er ikke lenge siden jeg fikk nye perspektiver på dette.
I have been told several times that because I spend so much time on the podcast, and now this page, that I give SCAD too much focus in my everyday life. Like being involved creates a form of obsession. Where it becomes difficult for other things, and other people who have not experienced something like this, to gain entry. Illness or health challenges – are seen as exclusively negative, sadness, pain, darkness and misery. Having too much focus on such things will then in some way turn you into a negative person who will always focus on the bad and scary in life. A form of self-sabotage perhaps. And that it may also be too tough for others to be around this darkness. I was probably guilty of thinking that way myself. And it wasn't long ago that I gained new perspectives on this.
Når jeg snakket med mentaltrener Marie Ytre Hauge i podcasten, mener jeg at jeg nevnte akkurat dette. At jeg er redd for å kjenne på, og i alle fall å snakke for mye om, SCAD. Følelser rundt dette og helse generelt er så mye på en måte. Jeg kjenner på en følelse av at jeg ikke vil bli «hun der». At jeg er redd for å bli for oppslukt i alt som er negativt. At jeg på noen måte skal bli bitter. Eller ikke noe hyggelig å være rundt. Jeg er redd for å se folk forsvinne unna. Men etter å ha tenkt på dette en god del så tror jeg at jeg vet hva jeg har lyst til å si om dette temaet.
When I spoke to mental trainer Marie Ytre Hauge in the podcast, I think I mentioned exactly this. That I am afraid to feel, and at least to talk too much about, SCAD. Feelings around this and health in general are so much in a way. I feel a feeling that I don't want to be "that one". That I am afraid of getting too absorbed in everything that is negative. That I will somehow become bitter. Or not something nice to be around. I am afraid of seeing people disappear. But after thinking about this a lot, I think I know what I want to say about this topic.
Jeg ønsket å starte podcasten for å gjøre mine tanker og følelser rundt SCAD produktive, og gjøre alt jeg kunne for å vende blikket utover i stedet for innover. Jeg har alltid hatt en tanke om at det ikke er sunt eller bra å ha for mye fokus innover i seg selv. Det er sjeldent det bugner i positivitet der inne på en måte. Det ble også fint for meg å se at folk tok kontakt og fant det jeg snakket om nyttig. Og jeg synes at alt det praktiske og tekniske var gøy å prøve å finne ut av. På den måten fikk jeg også noe å henge fingrene i, og noe jeg kjente at jeg virkelig brenner for. Det skapte rett og slett en fantastisk fin besettelse, en god ny hobby, mestringsfølelse, glede, spenning, nervøsitet (jeg har alltid syntes det er fint og gøy å pushe comfortsoner) og sist men ikke minst en følelse av å ha en plass i et fellesskap. En mening. Så for meg er det hyggelig med omtanke og bekymring. Jeg liker jo at folk bryr seg om meg. Men det har altså ikke vært slik at podcasten har gjort at jeg har blitt besatt av sykdom, mørke og negative tanker. Tvert i mot vil jeg påstå! Det er litt dette jeg føler engasjement er – å komme seg ut av seg selv. Jeg vil anbefale alle som opplever en krise å se litt på det på den måten. Kan jeg gjøre noe i denne situasjonen som kunne ha vært en glede for meg. Vet jeg om noe som helst som har gitt eller kan gi meg glede. Starte med en ting jeg har drømt om lenge. Man har jo ofte litt tid i forbindelse med sykdom eller andre kriser. Kanskje man kan ta opp igjen instrumentet man ikke har spilt på 15 år, malepenselen, kanskje noen kan starte å løpe, eller en helt ny aktivitet, kanskje man kan starte en støttegruppe, eller skrive en bok, engasjere seg i organisasjoner, eller på hvilken som helst måte selvrealisere eller skape mestringsfølelsen i sitt eget liv. Det er fullstendig magisk. Og da blir det en betydelig kortere vei til tanken om at hadde det ikke vært for denne krisen hadde jeg aldri begynt med, funnet eller sluttet med sånn og slik. Og det er faktisk en gjennomført positiv tanke!
I wanted to start the podcast to make my thoughts and feelings about SCAD productive, and to do everything I could to look outward instead of inward. I have always had the idea that it is not healthy or good to have too much focus inward. It is rare that there is an abundance of positivity there in a way. It was also nice for me to see that people got in touch and found what I was talking about useful. And I think that all the practical and technical stuff was fun to try to figure out. That way I also got something to get my hands on, and something that I felt I was really passionate about. It simply created a fantastically nice obsession, a great new hobby, a sense of mastery, joy, excitement, nervousness (I have always thought it is nice and fun to push comfort zones) and last but not least a feeling of having a place in a community. A meaning. So for me, it is nice to have consideration and concern. I like that people care about me. But it hasn't been the case that the podcast has made me obsessed with illness, darkness, and negative thoughts. Quite the opposite, I would argue! That's kind of what I feel commitment is – getting out of your own head.
I would recommend that anyone experiencing a crisis look at it that way. Can I do something in this situation that could create joy or motivation for me? Do I know of anything that has given me this in the past? Can I start with something I have dreamed of for a long time? You often have some time in connection with illness or other crises. Maybe you can pick up the instrument you haven't played in 15 years, the paintbrush, maybe someone can start running, or a completely new activity, maybe you can start a support group, or write a book, get involved in organizations, or in any way self-actualize or create a sense of mastery in your own life. It is completely magical. And then it becomes a significantly shorter path to the thought that if it weren't for this crisis, I would never have started, found or stopped doing such and such. And that is actually a completely positive thought!
Det samme gjelder hjemmesiden. Dette er egentlig bare en forlengelse av podcasten. Jeg startet for mange år siden en utdannelse innen mediefag. Dette var det første jeg valgte, og jeg har ikke sett, før i voksen alder, at jeg hadde en så stor pasjon og en drøm om å jobbe med noe kreativt innenfor media. Dette satte min egen kjente Janta en stopper for. Og en litt sånn overfornuft om at det ville jo være så vanskelig å få jobb – så det er like greit å bare bytte retning med en gang. Det er uten tvil grunnen til at jeg elsker å gjøre dette. Både podcasten og hjemmesiden. Jeg elsker det kreative arbeidet og det å ha noe meningsfullt og dele. Ikke minst å konstant forsøke lære hvordan man kan gjøre det bedre. Bli bedre. Jeg synes det er oppriktig gøy.
The same goes for the website. This is really just an extension of the podcast. Many years ago I started an education in media studies. This was the first thing I chose, and I didn't see, until adulthood, that I had such a great passion and a dream to work with something creative within the media. This was put to an end by my own well-known Janta. And a bit of over-reasoning that it would be so difficult to get a job – so it's just as well to just change direction right away. That is without a doubt the reason why I love doing this. Both the podcast and the website. I love the creative work and having something meaningful to share. Not least, constantly trying to learn how to do it better. Become better. I think it's genuinely fun.
Så jeg ville egentlig bare si dette at utad kan det kanskje virke som at jeg bruker fryktelig mye tid å tenke på sykdom og helseproblematikk. Men den tiden jeg bruker på dette nå er spisset og handler mer om det jeg kan skape og hvordan, enn sorg og triste tanker. Her hjemme snakker vi aldri lengre om dette temaet. Det er ikke fordi vi har bestemt oss for det. Det er bare rett og slett for at det ikke er noe som tar eller holder vår oppmerksomhet lengre eller preger vår hverdag. Vi snakker om planer, gleder og framtid. Det er heller ikke noe tema blant venner når vi møtes. Derimot har jeg blitt mye flinkere til å snakke om det jeg driver med, planer og hva jeg drømmer om i framtiden.
So I really just wanted to say this that from the outside it might seem like I spend an awful lot of time thinking about illness and health issues. But the time I spend on this now is focused and is more about what I can create and how, than sadness and sad thoughts. Here at home we never talk about this topic anymore. It's not because we've decided to. It's just simply because there's nothing that takes or holds our attention any longer or characterizes our everyday lives. We talk about plans, joys and the future. It's also not a topic among friends when we meet. On the other hand, I've become much better at talking about what I do, plans and what I dream of in the future.
Jeg tror at det at jeg har denne arenaen hvor jeg får uttrykke meg selv, snakke med så mange, finne så mye informasjon er mer enn nok for min del. Det frigjør mine tanker og mitt følelsesliv til alt annet dette fantastiske livet inneholder og kommer til å inneholde. Mitt liv er fylt av glede og iver igjen. Og jeg har absolutt en tanke om at hadde det ikke vært for min SCAD hadde jeg aldri turt å stikke hodet fram på denne måten. Og jeg har til og med kommet så langt at jeg kan si at jeg liker det litt……
Det er min mening at alle behøver en lidenskap. Lidenskap skaper trygghet, styrke, motivasjon og driv. Driv framover.
I think that having this arena where I can express myself, talk to so many people, find so much information is more than enough for me. It frees up my thoughts and my emotional life for everything else this wonderful life contains and will contain in the future. My life is filled with joy and enthusiasm again. And I definitely have a thought, that if it weren't for my SCAD I would never have dared to stick my head out like this. And I've even gotten so far that I can say that I like it a little……
I think everyone needs a passion. Passion creates security, strength, motivation and drive. Drive forward.
Legg til kommentar
Kommentarer