Perspektiv / Perspective

Jeg tror på at perspektiv er av stor viktighet i livet. Jeg tror på at det ligger stor kraft i positivitet, visualisering, glede, forståelse og raushet. Tankens kraft har rett og slett fascinert meg helt fra jeg var liten. Jeg tror også at sårbare mennesker eller mennesker i krisesituasjoner generelt er svært mottakelig for perspektiver. Og jeg tror ikke at det alltid er like lett å være positiv og se ting i fugleperspektiv. Jeg tror at vi alle har muligheten til å velge hvordan vi oppfatter og ser på livet, men også at det krever ganske stor innsats å ha den valgmuligheten. Hva jeg mener med dette skal jeg forklare nærmere i denne posten.

I believe that perspective is of great importance in life. I believe that there is great power in positivity, visualization, joy, understanding and generosity. The power of thought has simply fascinated me since I was little. I also believe that vulnerable people or people in crisis situations are generally very receptive to perspectives. And I don't think it is always easy to be positive and see things from a bird's eye view. I believe that we all have the opportunity to choose how we perceive and look at life, but also that it requires quite a lot of effort to have that choice. What I mean by this I will explain in more detail in this post.

En gang i tiden jobbet jeg som cabin crew i et flyselskap. For å kunne bli cabin crew må man gjennomgå et ganske intensivt og innholdsrikt kurs før man får komme opp i lufta. I dette kurset må man gjennomgå, pugge og forstå en hel masse prosedyrer. Disse er selvfølgelig laget for sikkerhet, men kanskje like mye den daglige driften. Det er svært viktig å forstå ting på riktig måte, og man blir faktisk selektert inn i et slikt yrke på bakgrunn av evne til å følge regler og prosedyrer. Det er viktig at man ikke kreativt tolker eller freestyler her. På slutten av kurset var det siste man ble fortalt, at nå var vi svært godt trent og klar for å komme ut på line. At vi måtte vite at vi nå satt med det ferskeste av kunnskap, og nylig innprentet prosedyrer. Dette måtte vi holde på og stå selvsikkert i. Vi måtte være klar over at de som jobbet med lang erfaring kanskje var litt mer «slepphendt» med disse. At det er vanlig at man med tiden jobber inn litt uvaner eller ikke alltid har husket å oppdatere siste prosedyrer. Vi sto med store øyne og nikket. Tenkte at ok her har vi et ansvar.  

Once upon a time I worked as a cabin crew in an airline. In order to become a cabin crew you have to go through a fairly intensive and extensive course before you can get into the air. In this course you have to go through, memorize and understand a whole lot of procedures. These are of course designed for safety, but perhaps just as much for daily operations. It is very important to understand things correctly, and you are actually selected into such a profession on the basis of your ability to follow rules and procedures. It is important that you do not creatively interpret or freestyle here. At the end of the course the last thing you were told was that we were now very well trained and ready to go out on the line. That we had to know that we were now sitting with the latest knowledge, and newly instilled procedures. We had to hold on to this and stand confidently in it. We had to be aware that those who worked with long experience might be a little more "lax" with these. That it is common for people to develop some bad habits over time or not always remember to update the latest procedures. We stood there with wide eyes and nodded. We thought, okay, we have a responsibility here.

Mitt poeng er at det finnes (minst) to perspektiver på denne siste kommentaren. Det ene perspektivet kan være at jeg forstår at det er slik at for å ha framgang og utvikling i en organisasjon er vi avhengig av å kunne gi ny kunnskap og sørge for at denne blir benyttet slik intensjonen er. Dersom nyutdannede kommer «på line», og blir fortalt at det de nå har lært er feil og ikke mulig å benytte i det virkelige arbeidsliv. Eller her har vi ALLTID gjort ting slik og sånn, så vil dette hindre framgang. Det betyr på ingen måte at man ikke skal verdsette, respektere og høre på gode råd fra erfarne kolleger. Bare at man må stole på og utføre den kunnskapen man har fått på kurset selv i møte med erfarne kolleger.

My point is that there are (at least) two perspectives on this last comment. One perspective could be that I understand that in order to have progress and development in an organization, we are dependent on being able to provide new knowledge and ensure that it is used as intended. If new graduates come "on the line", and are told that what they have now learned is wrong and cannot be used in real working life. Or here we have ALWAYS done things this way and that way, then this will hinder progress. This in no way means that one should not value, respect and listen to good advice from experienced colleagues. Only that one must trust and implement the knowledge one has gained on the course themselves in meetings with experienced colleagues.

Det andre perspektivet jeg vet noen på kurset fikk var at erfarne kolleger er mindre kunnskapsrike enn deg fordi det kurset du nå har fått er bedre enn det kurset de i sin tid fikk. Du har et ansvar å formidle denne kunnskapen videre og sørge for at oppdaterte prosedyrer blir fulgt.

The other perspective I know some of the course participants got was that experienced colleagues are less knowledgeable than you because the course you have now received is better than the course they received in their time. You have a responsibility to pass on this knowledge and ensure that updated procedures are followed.

Jeg skal ikke bruke så mye mer tid på dette eksemplet. Bare oppfordre til å bruke litt tid på å tenke igjennom mulige scenarioer og utfall med disse to perspektivene.

I won't spend much more time on this example. I just encourage you to spend some time thinking through possible scenarios and outcomes with these two perspectives.

Jeg vet at det er slik at flere av oss har opplevd å bli fortalt på sykehuset etter SCAD at vi må være klar over at dette er en sjelden diagnose og at vi ikke må forvente at leger og helsepersonell er kjent med hva dette er. I tillegg har vi fått vite at det er forsket lite på dette så selv spesialistene på dette sykehuset har ikke svar på mye av det du lurer på.

Jeg vil egentlig bare oppfordre til å tenke igjennom hva perspektiver har å si i en slik situasjon. For på samme måten som eksemplet over med cabin crew, finnes det (minst) to perspektiver på dette.

I know that several of us have experienced being told in the hospital after SCAD that we must be aware that this is a rare diagnosis and that we should not expect doctors and healthcare professionals to be familiar with what this is. In addition, we have been told that there has been little research on this, so even the specialists at this hospital do not have answers to many of the questions you are wondering about. I really just want to encourage you to think through what perspectives have to say in such a situation. Because in the same way as the example above with cabin crew, there are (at least) two perspectives on this.

Man kan høre at du vil komme ut fra sykehuset og møte din fastlege som skal ta hånd om din helse. Hen vil ikke kunne noe om SCAD slik at du vil aldri få kompetent oppfølging på dette. Jeg har erfart at dette er en følelse og tanke veldig mange sitter med. Og at det også gjør at man sitter med en stor frykt, at man har en følelse av å ikke bli ivaretatt av helsevesenet og at man ikke vet hva man skal gjøre for å holde seg selv trygg. Jeg tror oppriktig at et slikt perspektiv kan være farlig. Jeg tror at det vil ha noe å si for hvordan man selv møter helsevesenet. For hvordan man kommuniserer. Og hvordan man oppfatter informasjonen man får.

You may hear that you will come out of the hospital and meet your GP who will take care of your health. He or she will not know anything about SCAD, so you will never receive competent follow-up on this. I have experienced that this is a feeling and thought that many people have. And that it also makes you feel very afraid. You have a feeling of not being taken care of by the healthcare system and that you do not know what to do to keep yourself safe. I sincerely believe that such a perspective can be dangerous. I believe that it will have some impact on how you yourself meet the healthcare system. How you communicate. And how you perceive the information you receive.

Et annet perspektiv på denne tilbakemeldingen kan være at sykehuset ønsker å forberede pasientene mest mulig på hva de kan bli møtt med når de skal ut i det daglige. Fordi det er slik at SCAD er såpass sjeldent at det er stor sannsynlighet for at du vil møte helsepersonell som ikke har hørt om, eller har behandlet denne diagnosen tidligere. Det er faktisk slik at ingen leger vet alt om alle sykdommer eller helseutfordringer i verden. Det er vanlig at de er nødt til å sette seg inn i nye diagnoser og behandlinger. De aller fleste av oss er i en unik situasjon. Der vi er oppegående og kan kommunisere godt hvordan vi har det, hva vi sliter med, hva vi kan fra før og hva vi ønsker hjelp med. Jeg tror at det aller viktigste vi som pasienter kan gjøre i møte med helsepersonell som ikke har hørt om dette før, er å bygge en base av god kommunikasjon. Det er det vi virkelig burde kunne forvente av vår fastlege. Et ønske om å lære, lytte og samarbeide om veien videre. Dette er en helt ny måte å være pasient på. Og vi er helt avhengig av og burde bli møtt med interesse og åpenhet.

Jeg ønsker bare å formidle at det har noe å si hvilket perspektiv man velger. Og at det man velger har konsekvenser for hvordan man har det i hverdagen. Jeg ønsker å formidle at det å forsøke og tenke litt større på ting kan være nyttig og produktivt. At kunnskap er av stor viktighet. Det å faktisk tenke over hvordan man kommuniserer, og hva man kommuniserer til andre, vil muligens gjøre noe med andres perspektiver også.

Another perspective on this feedback could be that the hospital wants to prepare patients as much as possible for what they may encounter when they go out into their daily lives. Because SCAD is so rare that it is highly likely that you will meet healthcare professionals who have not heard of, or have treated this diagnosis before. In fact, no doctor knows everything about all diseases or health challenges in the world. It is common for them to have to familiarize themselves with new diagnoses and treatments. Most of us are in a unique situation. Where we are able to communicate well how we are feeling, what we are struggling with, what we already know and what we want help with. I believe that the most important thing we as patients can do when meeting healthcare professionals who have not heard of this before is to build a base of good communication. That is what we should really be able to expect from our GP. A desire to learn, listen and collaborate on the way forward. This is a whole new way of being a patient. And we are completely dependent on and should be met with interest and openness.

I just want to convey that it matters which perspective you choose. And that what you choose has consequences for how you feel in your everyday life. I want to convey that trying to have a little bit of a bigger perspective about things can be useful and productive. That knowledge is of great importance. Actually thinking about how you communicate, and what you communicate to others, will possibly do something with other people's perspectives too.

Jeg selv har fått tilbakemelding på at jeg sier at «det blir ikke forsket på SCAD». Det er jeg ekstremt glad for at noen har plukket opp, og tatt seg tiden til å gjøre meg oppmerksom på. For det stemmer jo faktisk ikke. Det blir forsket på SCAD. I Norge og i utlandet. Det blir bare ikke forsket nok, og det finnes så mange områder innenfor dette temaet hvor vi trenger mer informasjon. Så perspektivet jeg har, og som jeg må være nøye med hvordan jeg kommuniserer, er at jeg er takknemlig for alt arbeidet som gjøres, og at jeg ser at det er behov for at det forskes mye mer på akkurat dette. Jeg ser antallet tilfeller øker raskt, og registrerer med glede at interessen for SCAD ser ut til å øke også blant helsepersonell. Jeg tror at vi som pasientgruppe har en stor fordel framfor mange andre. Det være seg at vi er unge, spreke og engasjerte. Vi kan spre engasjement og informasjon på en positiv, engasjerende og spennende måte. Kanskje er det slik vi kan vekke interessen til de som skal bedrive forskning og spre informasjon?

I myself have received feedback for saying that "there is no research on SCAD". I am extremely happy that someone has picked up on that and taken the time to make me aware of it. Because that is actually not true. There is research on SCAD. In Norway and abroad. There is just not enough research, and there are so many areas within this topic where we need more information. So the perspective I have, and which I have to be careful about how I communicate, is that I am grateful for all the work that is being done, and that I see that there is a need for much more research on this particular subject. I see the number of cases increasing rapidly, and I am pleased to note that interest in SCAD also seems to be increasing among healthcare professionals. I believe that we as a patient group have a great advantage over many others. We are young, fit and committed. We can spread commitment and information in a positive, engaging and exciting way. Maybe this is how we can arouse the interest of those who are going to conduct research and spread information?

Jeg er vel ikke der at jeg tror positiv tenkning kan helbrede alvorlig sykdom. Jeg tror ikke at ved å velge perspektiver som er positive, rause, forståelsesfulle og nysgjerrige så vil man få mindre vondt etter et hjerteinfarkt. Men jeg tror oppriktig og helhjertet at man kan få en bedre hverdag, bedre hjelp, mer forståelse og større trygghet vet å være oppmerksom på hvilke perspektiver man velger.

Mulig en litt rotete tanke dette her, men fortsatt en tanke…….

I'm not the type to believe that positive thinking can cure serious illness. I don't believe that choosing perspectives that are positive, generous, understanding, and curious will make a heart attack less painful. But I sincerely and wholeheartedly believe that you can have a better everyday life, better help, more understanding, and greater security if you know how to be mindful of which perspectives you choose.

This may be a bit of a messy thought, but it's still a thought…….