Ja, jeg var en av de helt fra barnehagealder av!
Som styrte på for å kunne lese og skrive før første klasse, som hadde gangetabell på do og tyske gloser under hodeputa. Det kunne ikke falle meg inn å prøve og røyke slik andre på min alder gjorde - og den rebelske tiden hvor man fristes til å gå på fest før det egentlig er lov, den kokte bort i ingenting. Jeg taklet ikke tanken på å skulle skuffe min far, selv om han bodde over 40 mil unna og jeg bodde på internat for å gå på på videregående. Jeg finner det EKSTREMT vanskelig å si nei, innrømme/snakke om det jeg selv synes er svakheter ved meg selv, og synes det er vanskelig å gjøre noe jeg ikke i utgangspunktet kan og vet jeg er god til.
Jeg kan bare ikke utstå tanken på å skuffe noen. Eller å prestere under det jeg vet jeg er kapabel til. Jeg har ekstremt høye krav til alle mennesker, men aller størst er kravene jeg har til meg selv.
Så hvordan slår dette ut i min hverdag da?
En av de tingene jeg sliter aller mest med er å delegere oppgaver eller be om hjelp. Det blir veldig tydelig når man er gift med en yrkesmilitær. Fordi han har nemlig absolutt ingen problemer med delegering av oppgaver. Det kommer like lett som en hvilken som helst annen samtale. Dypt fascinerende for meg!
I dette er det tre ting (minst) som blir problematisk.
1. Jeg som er oppmerksom på når andre trenger hjelp eller har for mye å gjøre opplever det slik at når andre ikke ser meg, er det fordi de bare velger å ikke hjelpe meg. Selv om det er åpenbart at jeg trenger hjelp.
2. Når jeg tenker at andre bare bestemmer seg for å ikke hjelpe til eller bidra til å løse ett åpenbart problem, så blir det en prinsippsak for meg å ikke be om hjelp. Det er mye mer enn vanskelig å skulle be om hjelp i denne situasjonen. Det føles "umulig".
3. Etter en stund har jeg da jobbet opp en så stor irritasjon og jobbet meg selv så sliten at man kun kan beskrives som rasende. Det stakkars mennesket som da helt uvitende ikke har "hjulpet til" vil da bli lagret i den evige kategoriboksen som "ikke noe grei person" i min hjerne. Fordi det er ikke noen god egenskap å ikke være hjelpsom for meg. Dersom det er noen av mine nærmeste som befinner seg i denne uheldige posisjonen vil det bli en stor eksplosjon med påfølgende veldig direkte og streng tale.
Så hva har flink pike med SCAD å gjøre?
Jeg tror bestemt at man ikke trenger 7 års utdannelse for å vite at det ikke er bærekraftig eller bra for helsen å være "flink pike"! Å alltid drive seg selv lengre enn det man egentlig klarer, ikke klare å si nei, alltid føle på store plikter og forventninger. Jeg tror oppriktig at dette er noe man trenger å være oppmerksom på og jobbe med!
Jeg vet i alle fall jeg må jobbe en del av disse tingene. Jeg trenger faktisk ikke til å bli BEST i å ha hatt hjerteinfarkt. Eller skikkelig god til SCAD. Jeg trenger heller ikke å hjelpe alle jeg ser trenger hjelp. Engasjere meg i alt jeg blir spurt om. Jeg kan delegere og jeg kan innse at akkurat i dag bør jeg ta på masken selv først, før jeg hjelper andre.
Jeg har startet med 2 ting. Jeg har jobbet mye med å ikke ha dårlig samvittighet for alt jeg ikke får gjort. Og jeg skal og må jobbe masse med å kommunisere og delegere oppgaver når det trengs. I stede for å bli rasende. Dette kommer til å bli svært krevende for meg. Men jeg er 100% sikker på at mitt hjerte (og alle mennesker rundt meg) vil takke meg for forsøket........
Yes, I was one of those from a young age!
Who rushed to be able to read and write before first grade, who had times tables in the bathroom to memorize and German glossaries under my pillow. It never occurred to me to try and smoke like others my age did - and the rebellious time when you are tempted to go to a party before it is actually allowed, boiled away into nothing. I couldn't handle the thought of disappointing my father, even though he lived over 400 miles away and I lived in a boarding school to go to high school. I find it EXTREMELY difficult to say no, admit/talk about what I myself think are weaknesses in myself, and find it difficult to do something that I can't do and know I am good at.
So how does this play out in my everyday life? One of the things I struggle with the most is delegating tasks or asking for help. It becomes very clear when you are married to a professional military man. Because he has absolutely no problem delegating tasks. It comes as easily as any other conversation. Deeply fascinating to me! In this, there are three things (at least) that become problematic for me.
1. I feel like I am very aware of when others are in need of help or have too much to do, so if others don't see when I am in need of help, I often feel like it's because they simply choose not to want to help me. Even though it's obvious that I need help.
2. When I think that others just decide not to help or contribute to solving an obvious problem, it becomes a matter of principle for me not to ask for help. It is much more than difficult to ask for help in this situation. It feels "impossible".
3. After a while I have worked up such irritation and worked myself so tired that one can only describe me as furious. The poor person who then completely unknowingly has not "helped" will then be stored in my eternal category box as "not a good person" in my brain. Because it is not a good quality to not be helpful. If there are any of my closest people who find themselves in this unfortunate position, there will be a big explosion followed by a very direct and strict speech.
So what does "good girl" have to do with SCAD? I firmly believe that you don't need 7 years of education to know that being a "good girl" is not sustainable or good for your health! Always pushing yourself further than you can handle, not being able to say no, always feeling great obligations and expectations. I sincerely believe that this is something you need to be aware of, and work on! I know that I have to work on some of these things. I don't actually need to be the BEST at having a heart attack. Or really good at SCAD. I also don't need to help everyone I see needs help. Get involved in everything I'm asked to do. I can delegate and I can realize that right now I should put the mask on myself first, before helping others.
I have started with 2 things. I have worked a lot on not feeling guilty about everything I don't get done. And I will and must work a lot on communicating and delegating tasks when needed. Instead of getting furious.
This is going to be very demanding for me. But I am 100% sure that my heart (and all the people around me) will thank me for the attempt........
Legg til kommentar
Kommentarer