Jeg har aldri følt meg kreativ!
Jeg hadde en fascinasjon for media når jeg var yngre. Helt fra jeg var liten elsket jeg radio og lagde små programmer med min doble kassettspiller. Jeg hadde mediefag på videregående, og studerte også litt medievitenskap og mediekunnskap på høgskole og universitet. Men kreativ følte jeg aldri at jeg var.
Skriving av tekster. Redigering. Lage små filmer og radioinnslag. Jeg virkelig elsket det. Og å være rundt andre som var så engasjerte og flinke. Jeg visste ikke en gang hvorfor jeg hadde valgt å studere dette. Det kom bare til litt sånn tilfeldig. Og jeg valgte til slutt å ikke fortsette i denne retningen. Det ville bli så vanskelig å få jobb. Usikker tilværelse. Fornuften hentet meg ut av den veien.
I have never felt creative!
I had a fascination with media when I was younger. Ever since I was little I loved radio and made little programs with my double cassette player. I had media studies in high school, and also studied some media science and media literacy at college and university. But I never felt creative.
Writing texts. Editing. Making little films and radio spots. I really loved it. And being around others who were so committed and talented. I didn't even know why I had chosen to study this. It just happened a little by chance. And I eventually chose not to continue in this direction. It would be so difficult to get a job. Uncertain existence. Reason pulled me out of that path.
Når podkast ble så veldig populært, fant jeg raskt ut hvordan man kan lage og legge ut episoder. Jeg fikk med meg min søster, og vi lagde noen få episoder av en podkast sammen som vi kalte "Når man utfordrer søss", og hadde det så veldig gøy med det. Det var virkelig bare for gøy, og bare ment for oss og de som kjenner oss. Som et lite eksperiment.
Og det var første gangen på lenge at jeg kjente på den iveren og gleden i forsøket på å skape noe.
When podcasts became so popular, I quickly figured out how to make and post episodes. I got my sister on board, and we made a few episodes of a podcast together and had so much fun with it. It was really just for fun, and just for us and those who know us. Like a little experiment. And it was the first time in a long time that I felt that eagerness and joy in trying to create something.
Derfor synes jeg det er så spennende den utviklingen jeg selv har hatt etter mitt SCAD tilfelle. Der man på en måte finner noe i seg selv man ikke visste var der, i den selvransakelsen og redselen som kommer etter å ha opplevd noe så dramatisk. Det begynte med små vandringer i den vakre byen vi bor i. Her er det mange kunstutstillinger. Farger. Det er sterke farger over alt. I gøye sammensetninger. Og jeg kjente at dette gir meg liv. Tenk at noe så enkelt og lite som farger kan gi meg en indre glede.
That's why I find it so exciting the development I've had after my SCAD case. Where you kind of find something in yourself that you didn't know was there, in the self-examination and horror that comes after experiencing something so dramatic. It started with little walks in the beautiful city we live in. There are many art exhibitions here. Colors. There are strong colors everywhere. In fun combinations. And I felt that this gives me life. Imagine that something as simple and small as colors can give me inner joy.
Så når jeg da satt meg ned og begynte å jobbe med ideen til en ny podkast, har det absolutt vært den viktigste bidragsyteren til at jeg har klart meg så bra gjennom alt dette. Spesielt den tunge første tiden hvor man har så mye å finne ut av og så mye uro. Det er ikke bare tanken på at man kanskje kan skape noe som kan være til hjelp og glede for noen. Selv om det selvfølgelig er det også.
So when I sat down and started working on the idea for a new podcast, it has definitely been the most important contributor to me getting through all of this so well. Especially the tough first time when you have so much to figure out and so much anxiety. It's not just the thought that you might be able to create something that could be of help and joy to someone. Although of course that is also the case.
Jeg tror det handler om at jeg får brukt denne siden av meg, jeg får endelig «klødd noen steder» jeg ikke helt har kommet til før. Fordi jeg selv aktivt har trykket akkurat disse ønskene og drømmene ned over så mange år. Men de har selvfølgelig fortsatt vært der. Under alt det fornuftige, pragmatiske og fysiske. Og i det jeg startet å gjøre noe som jeg faktisk ikke tenkte på som «kreativt» engang, så føltes det så veldig frigjørende og egentlig litt «uproposjonalt» gøy. Altså den positive følelsen var så mye større og varig enn det en slik hjemmesnekret podkast egentlig skulle tilsi.
I think it's about me getting to use this side of myself, I'm finally getting to "scratch some places" I haven't quite gotten to before. Because I myself have actively suppressed these very desires and dreams for so many years. But of course they have still been there. Underneath all the sensible, pragmatic and physical. And when I started doing something that I didn't actually even think of as "creative", it felt so very liberating and actually a bit "disproportionately" fun. The positive feeling was so much greater and lasting than such a home-made podcast should really suggest.
Til tross for den evige kampen mot skam, nervøsitet, selvtillit og «Janta». Min egen lille jante på skulderen. Innser jeg vel sakte men sikkert at det er faktisk en stor side av meg som er kreativ og som har et stort behov for å utfolde seg!
Despite the eternal struggle against shame, nervousness, self-confidence and "Janta". My own little janta on my shoulder. I am slowly but surely realizing that there is a large side of me that actually is creative and has a great need to work!
Legg til kommentar
Kommentarer