Jeg har en datter på nå 5 år. Og jeg har en mann som av og til må reise fra oss for å jobbe. Ofte er det bare snakk om 1 til 3 uker. Og det er ikke turnusbasert. Likevel er det forutsigbare turer vi vet om i god tid i forveien som regel.
På den måten er jeg svært heldig!
Akkurat nå har vi en slik uke.
I have a daughter who is now 5 years old. And I have a husband who sometimes has to leave us to work for shorter periods of time. Usually only about 1 to 3 weeks at a time. And it is not based on rotation. Nevertheless, these trips are uaually predictable trips that we know about well in advance. In that way, I am very lucky!
Right now we are having such a week.
For det er virkelig slik at det kan være vanskelig. Jeg har alltid tanken,- hva om jeg får et nytt tilfelle når jeg er alene hjemme med min datter? Hva om det blir kraftigere eller annerledes enn det jeg hadde, slik at jeg ikke selv får kontaktet hjelp? Hva om jeg bare dør og min datter er alene hjemme med meg? Slike tanker er jeg innom svært ofte. Jeg har likevel funnet min måte å komme meg igjennom disse periodene så godt det lar seg gjøre (for meg i alle fall). Jeg tenkte jeg kunne dele litt rundt dette i tilfelle de kunne være til hjelp for noen andre.
Because it really can be difficult. I always have the thought of what if I get another case when I'm home alone with my daughter? What if it becomes stronger or different than the one I had, so that I can't contact help myself? What if I just die and my daughter is home alone with me? Such thoughts come to me very often. However, I have found my way to get through these periods as best as possible (for me, anyway). I thought I could share these in case they might be of help to someone else.
Snakk med barnehagen/skolen til barnet ditt. Vi har vært åpen med vår barnehage helt siden jeg lå på sykehuset. Vi tenkte det var viktig med deres kyndige blikk på vår datter i tilfelle hun skulle få noen reaksjoner etter alt dette skjedde. Men det gjorde det også lettere å be om et kjapt møte med leder og ansvarlig på hennes gruppe. Jeg forklarte kjapt om denne tilstanden, at det ikke er noe som tyder på gjentakelse, at vi hadde godt sikkerhetsnett, men spesielt i de periodene jeg er alene hadde det vært fint å gjøre de også til en del av dette. Det handler kun om å gi et fast tidspunkt for levering og henting, og dersom jeg ikke dukker opp da er det ok om de kan ringe. De har fått nummer til en kontaktperson de ringer til med en gang dersom jeg ikke svarer på denne telefonen, slik at man så raskt som mulig fanger opp dersom det er noe som ikke stemmer, og setter i gang tiltak. Dette var de kun takknemlig for å kunne hjelpe med. Det gir meg trygghet å vite at noen vil fange opp om noe avviker fra normalen.
Talk to your child's daycare/school. We have been open with our daycare ever since I was in the hospital. We thought it was important to have their expert eye on our daughter in case she had any reactions after all this happened. But it also made it easier to ask for a quick meeting with the leader and person in charge of her group. I quickly explained this condition, that there is nothing to indicate a recurrence, that we had a good safety net, but especially during the periods when I am alone it would have been nice to make them a part of this too. It is just about giving a fixed time for delivery and pick up, and if I don't show up they have a number for an emergency contact, this way that they can catch on as quickly as possible if there is something wrong, and take action. They were only grateful to be able to help with this. It makes me feel good knowing that someone will notice if anything differs from the normal.
Lag deg en emergency contact som du stoler på og vet vil stille opp på kort varsel uansett. Det er ikke alle som har en bestevenn eller et familiemedlem i nærheten som man vet kan og vil stille opp i en krisesituasjon. Men vil jeg faktisk si at det burde være en prioritet å finne noen for familien som kan gjøre dette. Det er så utrolig viktig for din følelse av trygghet. Vi har avtale med en av de andre norske familiene som flyttet ned hit samtidig med oss. Det trenger altså ikke være en barndomsvenn eller familiemedlem! Bare noen du stoler på vil hjelpe til dersom det er et nødstilfelle.
Create an emergency contact that you trust and know will be there at short notice no matter what. Not everyone has a best friend or family member nearby who you know can and will be there in an emergency. But I would actually say that finding someone for your family who can do this should be a priority. It is so incredibly important for your sense of security. For us we have this arrangement with a norwegian family who moved here at the same time as us. So it does not have to be a life long friend or a familymember. Just someone you trust will help if there is an emergency.
Jeg er mye flinkere til å lytte til kroppen, og har lavere terskel for å kontakte legen min dersom jeg kjenner noe jeg føler ugreit. Jeg gjør alt jeg kan for å ikke gå rundt å kjenne på redsel og ubehag. Det rare er at etter jeg bestemte meg for at det skulle jeg gjøre, har jeg ikke kontaktet legen min en eneste gang, men det er altså en så stor ro i bare å ta den avgjørelsen. Rart!
I am much better at listening to my body, and have a lower threshold for contacting my doctor if I feel something is wrong. I do everything I can to not walk around feeling fear and discomfort. The strange thing is that after I decided this, I haven't contacted my doctor once, but there's such a great peace of mind in just making that decision. Strange!
Har snakket med min datter om hva hun må gjøre på en måte som ikke skremmer henne. Jeg har lært henne nødnummeret og har forklart at hun kan løpe til naboen som hun kjenner, og ringe på døren uansett når det måtte være, når det er en nødsituasjon.
I have talked to my daughter about what she needs to do in a way that doesn't scare her. I have taught her the emergency number and explained that she can run to the neighbor she knows, and ring the doorbell at any time, if there is an emergency.
Når jeg ser disse tingene skrevet ned ser det jo ut som at jeg er helt besatt og plaget av alt dette. Men det er akkurat dette som er poenget mitt.
Siden jeg har satt i gang alt dette, så trenger jeg ikke å tenke på det i det hele tatt i hverdagen. Jeg har klart å lage meg en følelse av trygghet i min hverdag. Det vil si, når min mann reiser vekk kjenner jeg det absolutt. Jeg kjenner meg mer fokusert og i en litt annen modus enn når han er hjemme. Jeg kjenner absolutt ganske tungt på ansvaret. Men jeg kjenner ikke på angst eller redsel. Jeg kjenner på at jeg har gjort det jeg kan uten at det har for stor inngripen i livet vårt.
Jeg var også svært opptatt av å ikke sette i gang så store tiltak i starten at jeg bare utsatte det å faktisk være alene. Fordi for meg er tanken på å aldri kunne være alene uten å være redd svært klaustrofobisk og vanskelig. Slik har jeg klart å øve meg til at det går faktisk bra å være alene.
Helt ærlig føles det bare ansvarlig å ha slike tiltak som dette. Enten man er frisk eller har helseutfordringer!
When I see these things written down, it seems like I'm completely obsessed and bothered by all of this. But that's exactly my point. That since I've started all of this, I don't have to think about it at all in my everyday life. I've managed to create a sense of security. That is, when my husband travels away, I definitely feel it. I feel more focused and in a slightly different mode than when he's at home. I definitely feel the responsibility quite heavily. But I don't feel anxiety or fear.
I feel that I've done what I can without it having too much of an impact on our lives. I was also very concerned about not starting such big measures at the beginning that I just postponed actually being alone. Because for me, the idea of never being able to be alone without being afraid is very claustrophobic and difficult. That's how I've managed to practice being alone.
Quite honestly, it just feels responsible to have such measures. Whether you are healthy or have health challenges!
Legg til kommentar
Kommentarer